Som alle andre fag er kultur- og samfunnsfag vitenskaper, studier, forskningsformidling, ekspertaktiviteter (som rådgivning, planlegging og terapi) og institusjonsledelse. Forskningen skal reguleres av etiske normer og verdier, selv om det er uenighet om hvilke etiske normer som gjelder. Forskere må følge forskningsetiske standarder, som krav til rettferdighet, upartiskhet og åpenhet for egen feilbarlighet.
Temaer for kultur- og samfunnsfag er menneskelige valg, handlinger og relasjoner, normer og institusjoner, tro og historiske hendelser, verk og tradisjoner, språk, tanke og kommunikasjon. I kultur- og samfunnsvitenskapene er forskningen preget av forskerens perspektiv på samfunnet og menneskeheten, som vanligvis virker berikende. Forskere innen kultur og samfunnsvitenskap har kun tilgang til det som utforskes gjennom kommunikasjon, som f.eks gjennom intervjuer og dokumentanalyse.
For å beskrive og analysere de som utforskes, må kultur- og samfunnsforskere derfor ha tilgang til folkets språk og deres tradisjoner. Det felles kultur- og vitenskapsspråket på morsmålet bør opprettholdes og utvikles som et viktig element i samfunnets kulturelle reproduksjon. Det er holdbarheten og relevansen til argumenter som skal styre kunnskapsproduksjonen i forskningen, ikke etablerte interesser og tradisjoner.
B HENSYN TIL PERSONER
HENSYN TIL GRUPPER OG INSTITUSJONER 20. Hensynet til private interesser
Enkeltpersoner og organisasjoner har ingen rettslig plikt til å gi opplysninger, med mindre det er en spesifikk lovbestemmelse for bestemte typer opplysninger. Begrensninger i innsynsretten kan være begrunnet med hensyn til personvern eller nasjonale interesser eller sikkerhetshensyn. På den annen side har samfunnet en legitim interesse i å overvåke levekår, for eksempel i forhold til hvordan støtteordninger fungerer, og veie inn og ut av destruktiv og usosial atferd.
Forskere som samler inn informasjon om individers og gruppers egenskaper og atferd bør være forsiktige med å operere med splittelser eller betegnelser som gir urimelige generaliseringer og i praksis fører til stigmatisering av enkelte sosiale grupper. Å forske på sosiale problemer kan avdekke kritikkverdige eller ulovlige forhold som planer om voldelige handlinger eller omsorgssvikt – noe som kan sette forskeren i en lojalitetskonflikt, spesielt på grunn av kravet om konfidensialitet. Forskeren skal ikke være medskyldig i ulovlig virksomhet, selv om det kan komme forskningen til gode.
Uavhengig av taushetsplikt har forskeren – som alle andre – en juridisk plikt til å forebygge alvorlige fremtidige lovbrudd, for eksempel ved å melde fra til politiet. Forskning i kriminelle miljøer kan skape konflikt mellom lojalitet til løfter om taushetsplikt til informanter og plikten til å melde fra om pågående eller planlagte alvorlige kriminelle handlinger. Slike konflikter kan blant annet forebygges ved å tydeliggjøre grensene for løftet om taushetsplikt overfor informantene.
Også utover det som følger av denne juridiske plikten, kan det i noen tilfeller være riktig for forskeren å la beskyttelsen av enkeltpersoner – for eksempel barn – overstyre kravet om konfidensialitet overfor informanter. Forskeren bør i størst mulig grad samarbeide med lokalbefolkningen, medlemmer av den aktuelle kulturen og deres representanter samt lokale myndigheter. Når man forsker på sårbare kulturer, som minoritetskulturer, må man være spesielt forsiktig når man håndterer splittelser eller merkelapper som gir grunnlag for urimelige generaliseringer.
Forskeren skal veie hensynet til anerkjennelse av kulturell ulikhet opp mot hensynet til andre grunnleggende verdier og menneskerettigheter. Forskeren må være spesielt forsiktig og vurdere hvordan man skal opptre forsvarlig når man står overfor fenomener som kulturelt begrunnede angrep på liv og helse eller brudd på andre menneskerettigheter (se også punkt 25).
FORSKERSAMFUNNET 27. Vitenskapelig redelighet
Alle som plagierer skader ikke bare omdømmet som forsker, men også troverdigheten til forskningen. Alle forfattere og forskere, enten det er amatører eller profesjonelle, studenter eller etablerte forskere, bør etterstrebe god referansepraksis. Nyutdannede kandidater bør ha utviklet tilstrekkelig faglig selvkritikk for å kunne praktisere god referansepraksis i fremtidig arbeid.
Som hovedregel har de ansvarlige for innsamlingen av materialet førsterett til å bruke det (se også punkt 33). Derfor må de som er ansvarlige for å evaluere andres arbeid være villige til å akseptere seriøse vurderingsargumenter og tenkemåter som er anerkjent i tilnærminger som er forskjellige fra deres egen. Gjennom gjensidig veiledning og konstruktiv kritikk skal forskerne sørge for at forskningen i miljøet blir så god som mulig.
Bare de som virkelig har bidratt til dokumentasjon, analyse og skriving av et vitenskapelig arbeid vil bli oppført som medforfattere eller takket for sitt bidrag (se også punkt 37). I samsvar med Vancouver-reglene for medisinsk skriving kan det noen ganger være hensiktsmessig å skille mellom forfattere og andre bidragsytere (som laboratorieteknikere). Gode forskningsmiljøer kjennetegnes av forskere som virkelig leser hverandre, som gir hverandre positiv og negativ kritikk.
Det er et brudd på forskningsetiske normer dersom forskere holder betydelig kritikk av dagens forskning for seg selv, og ikke går ut i relevante miljøer med den for å få problemstillingen helhetlig belyst. Veilederen plikter å ha studentenes beste for øye, og ikke utnytte deres avhengighet til egen fordel. Veiledere bør være oppmerksomme på hvordan studentarbeid brukes av andre før det er ferdig og hvordan veileders medvirkning skal anerkjennes.
Veiledere og prosjektledere må ta ansvar i forhold til forskningsetiske problemstillinger som deres studenter eller prosjektmedarbeidere står overfor. De må også ta ansvar for problemer som kan oppstå for prosjektentreprenøren eller entreprenørene dersom forskningen kan antas å være særlig tyngende for dem.
OPPDRAGSFORSKNING
Når forskning, og ikke bare oppdragsforskning, organiseres som store hierarkisk styrte prosjekter, blir forholdet mellom den enkelte forsker og prosjektledelsen analogt med forholdet mellom forsker/forskningsinstitusjon og oppdragsgiver. Dersom den enkelte forsker ved institusjoner og store prosjekter opplever en konflikt mellom lojalitet til institusjonen og etisk forsvarlige prosedyrer, må utgangspunktet være at den enkelte har et medansvar for det han eller hun er med på (se også punkt 32). I følge denne paragrafen skal forfatteren (forskeren) navngis «som god praksis tilsier», og verket kan ikke endres på en slik måte at det er krenkende for forskerens vitenskapelige omdømme eller for verkets egenart.
Dette gjelder spesielt dersom en enkelt kunde utgjør en betydelig del av den totale inntekten til institusjonen eller den enkelte forsker. Det er derfor viktig å hindre at overlappingen av egen interesse med klientens interesse blir så viktig at den truer evnen til å opptre upartisk (trussel om egeninteresse). Personlige bånd som følge av familie- eller langvarige forbindelser mellom forskningsinstitusjonen/forskeren og de som har blitt gjenstand for forskning kan føre til avhengighet på flere måter.
I tillegg har kundene et rimelig krav om at forskningen de har støttet publiseres. Dersom resultatene brukes på en selektiv eller partisk måte, er forskeren forpliktet til å ta tak i det. Både oppdragsgivere og forskere har et ansvar for å hindre at resultatene av forskningen presenteres på en misvisende måte.
Det er uetisk å begrense emnet for forskningen for å oppnå spesielt ønskelige resultater, eller å presentere resultatene av forskningen på en bevisst partisk måte. Forskeren må kunne beskytte seg mot unødvendig press fra klienten til å trekke visse konklusjoner, og bør i visse situasjoner benytte sin rett til å avbryte oppgaven. Oppdragsgiver må akseptere at forskeren har rett til å drøfte sitt mandat som en del av forskningsrapporten, for eksempel for å gjøre oppmerksom på at åpenbare faglige eller praktisk relevante perspektiver, tolkninger og hensyn er utelatt fra mandatet.
Dersom oppdragsgiver ønsker å gjøre bruk av forskningsresultatene i en bredere offentlighet, har forskeren rett til å publisere fullstendige beskrivelser og resultater av forskningsprosjektet. Dette kan være viktig både for å hindre at forskningsresultatene produseres selektivt eller på en partisk måte og for å la andre verifisere resultatene.
FORSKNINGSFORMIDLING 42. Formidling som faglig oppgave
Formidling er også uttrykk for et demokratisk krav: Formidling skal bidra til opprettholdelse og utvikling av kulturelle tradisjoner, informert opinionsdannelse og formidling av samfunnsrelevant kunnskap. I Grunnlovens paragraf 100 heter det: «Det er Statens myndigheters ansvar å rette opp saker for en åpen og informert offentlig diskusjon».20 Vitenskapene skal også bidra til slike offentlige diskusjoner. Demokratiske rettsstater med velfungerende offentlig forvaltning og markedsøkonomi er avhengig av soner i sivilsamfunnet, som ikke først og fremst er preget av prinsipper om lønnsomhet og styringslogikk, men av at det er argumenter som må telle.
Forskeren må formulere seg tydelig nok til at forskere fra andre felt og andre deltakere i ordvekslingen kan ta et begrunnet standpunkt til påstanden. Det bør redegjøres for begrensningene i eget fagsyn og egen kompetanse i forhold til det aktuelle området, noe som kan lette leserens vurdering av om andre fagsyn kan føre til en annen oppfatning. Deltakelse i samfunnsdebatten og ansvar for tolkning av forskning Forskere bør bidra til samfunnsdebatten med vitenskapelig fundert argumentasjon.
Det er også viktig å huske på at spesialister i andre fag er en del av den aktuelle offentligheten og at en stor del av befolkningen har utdanning utover ungdomsskolen. Kultur- og samfunnsviteren kan dele hypoteser, teorier og foreløpige funn med publikum underveis i et prosjekt, men bør være forsiktig med å presentere foreløpige resultater – som ikke er tilstrekkelig diskutert i relevante forskningsmiljøer (peer-reviewed) – som definitive. Institutt for kirkelige anliggender, utdanning og forskning etablerte først mandatet for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) 16. mai.
I erkjennelse av at forskning og utvikling innenfor de normative vitenskapelige disiplinene ikke skjer isolert, men skjer i et intimt samspill med gjeldende normer og verdier i vårt samfunn, har en nasjonal forskningsetisk komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) blitt etablert. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora er et uavhengig organ som med utgangspunkt i normdannelse og tradisjon i vårt samfunn skal fungere som et nasjonalt utkikkspunkt, som gir informasjon og råd om forskningsetisk innenfor de aktuelle fagområdene. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora har som sitt ansvarsområde den forskningsetiske virksomheten innenfor samfunnsvitenskap og humaniora, herunder juss og teologi.
Utvalget vil holde andre nasjonale forskningsetiske og internasjonale komiteer orientert om sin virksomhet, og gjennom samarbeid med slike arbeide for å etablere grunnlag for forskningsetiske prinsipper, uavhengig av fagområdenes begrensninger. Utvalgets medlemmer oppnevnes for tre år av gangen av Vitenskapsdepartementet etter innstilling fra Norges forskningsråd, med rett til gjenoppnevning. Den norske personvernombudet for forskning, http://www.nsd.uib.no/personvern/index.cfm Nasjonalt etikknettverk, http://www.etikk.no/.
REK (Regionale etiske komiteer for medisin), http://www.etikkom.no/REK Rådet for taushetsplikt og forskning.
NENT
NESH
