Som et resultat er det ofte ulike meninger om hvordan man organiserer effektiv forskningsetisk opplæring (Mulhearn et al., 2017). Mer detaljert informasjon om metodiske aspekter ved den kvantitative studien er forklart i delrapport 1 (se Hjellbrekke et al., 2018).
Oppfatninger av utvalgte praksiser
Siteringspraksiser
Det ble nevnt at dette anses som problematisk, men at det sannsynligvis vil forekomme. Når vi oppsummerer innspillene til denne praksisen, kan vi se at det er to faktorer som får.
Praksiser knyttet til medforfatterskap
Så det er noen måter å forstå at det er annerledes på, men samtidig er det veldig rart at vi har så ulik skrivepraksis. Og personlig skrev jeg en artikkel om doktorgraden min som jeg skrev helt alene, der veilederen min ikke var involvert, men dette er ikke veldig vanlig, har jeg inntrykk av. Du vil bli ansatt her på dette prosjektet, det er her du skal jobbe med.
Og du er ikke alene om dette, du er i et felles prosjekt i mye større grad enn du finner på humaniora og samfunnsvitenskap, hvor det er mer en utdanningsprosess, hvor du skal lede en person fremover og vise at du er nå uavhengige. Så det er hovedsakelig for å unngå krangel og å skuffe noen at de blir værende selv om de ikke oppfyller Vancouver-reglene. K1092: Når det gjelder publisering/medforfatterkonflikter er det vanligvis et lite antall personer involvert – men det er fortsatt viktig å ta tak i dem.
D11: Skillet mellom hva som er uetisk i forhold til forskning som idé er noe interessant.
Endre studie etter press
D5: Et stort og vanskelig stort problem med forskningsetikk ved en institusjon som dette er selvsensur. Som regel går det veldig bra, men det kan skje at bransjen i noen tilfeller ønsker at det ikke skal publiseres. Du tenker kanskje "jeg vil ikke eller jeg tror ikke det, men ok, jeg bøyer meg fordi det er opp til forskningslederen".
Konkurrable praksiser inneholder mange gråsoner som gjør at det kan være utfordrende for forskere å manøvrere innenfor normene knyttet til den spesifikke praksisen. Vi kan derfor plassere praksisene langs en akse fra individuell integritet til integritet i sosiale relasjoner. Plagiat og kopiering av kildehenvisninger har mindre med direkte sosiale relasjoner å gjøre, og går derfor mer på forskerens individuelle integritet.
En av konsekvensene er at det kan være svært vanskelig å håndtere forhold knyttet til sosiale relasjoner.
Arbeidsmiljø/forskningskultur og forskningsintegritet
Åpenhet
D9: Du skal med andre ord tørre å snakke, hvis du synes det er urimelig at jeg skal være medforfatter, så vil jeg høre det, så vi bør diskutere det her. Jeg følte at det var nyttig fordi det er mange ting som. Det er ingen konklusjon på dette, men 'jeg støtt på noe lignende og det gikk veldig galt, kanskje du burde prøve noe annet'.
I en fokusgruppe ved forskningsinstitutter diskuterte deltakerne hvordan samarbeidet felles for institutter kan legge til rette for diskusjoner om forskningsetikk. Det er med andre ord med på å skape et åpent læringsarbeidsmiljø, samtidig som vi tar vare på noe som vi må ha – det vil si en akademisk og kritisk holdning både til egen virksomhet og til kollegaer, som f.eks. en kollektiv forståelse av hva kvalitet er det vi ønsker å bære på tingene våre. Så det er denne kritiske, men konstruktive og kollegiale holdningen vi bør ha et produkt som vi alle kan stå inne for.
Et lignende funn ble også funnet i PRINTEGER-prosjektundersøkelsen, hvor 32,77 % var svært enige i at «på min avdeling er det en kultur med åpne diskusjoner om forskningsmisbruk og integritet», mens «grupper for etisk refleksjon og åpen dialog» regnes som en av de mest nyttige strategiene for å fremme integritet (Vie.
Publiseringspress og konkurranse
Og at hvis jeg sitter på en slik lunsj med kolleger, tror jeg at, og man tør å ta opp temaet, det gjelder mange. D11: Det strukturelle problemet er at det er en del forskningsspørsmål som rett og slett ikke forfølges, enten fordi folk vender seg bort fra det, eller fordi de som faktisk velger å jobbe med dem ikke får betalt for å bli valgt ut. I tillegg kommenterte en av de yngre deltakerne at man i midlertidige jobber er avhengig av å søke støtte og at dette kan gå på bekostning av faktiske forskningsinteresser.
D18: For eksempel har en ganske stor gruppe mellomledere som da også er midlertidig ansatte, og da får man ofte en slik. Det tror jeg ikke alle er, men jeg tror at når man er fast ansatt har man mulighet til å ha litt lavere skuldre. Det er enkelt, ja, det er farlig for deg selv og din egen karriere hvis du ikke er på karusellen.
Og det er nok i større grad bransjer som er avhengig av oppdragsforskning og den type ting i det.
Byråkratisering av forskningsetikk
Først siden jeg begynte på doktorgraden for seks-sju år siden, merker jeg at presset for å publisere øker og da er det slik, det går på bekostning av åpenhet. D3: I forhold til dette kommer vi tilbake til spørsmålet om penger og finansiering mv. Dette kan ha sammenheng med forklaringene for praksis nummer seks (endret studiedesign, metode og/eller resultater etter press fra interessenter eller finansieringskilder); økt konkurranse om tildelinger kan gå på bekostning av overvåking av standardkontrakter.
Så det er noe du må gjøre, og det er tross alt ikke så viktig. Jeg vil advare mot formalisering, det er ofte slik byråkratisering, A4, avkryssing og så videre. Og at det står fast på agendaen, som underpunkt på interne seminarer mv.
Det motsatte av dette, som bekymret mange av deltakerne, er at en byråkratisering og formalisering av forskningsetikken gjennom økt kontroll, regulering og sjekklistelignende godkjenning kan gå på bekostning av en bredere diskusjon av forskningsetiske problemstillinger.
Opplæring i forskningsetikk
Organisering av forskningsetisk opplæring – institusjonelle forskjeller og utfordringer
D19: Det er så mye tåke i GDPR [EU General Data Protection Regulation] og forskningsetikkloven at man er redd for å gå glipp av det helt. Ved det «unge» universitetet fremstod fagpersoner med ledelsesansvar å være mindre eksplisitte om forskningsetikklovens fokus på opplæring, men ga til gjengjeld inntrykk av å være svært opptatt og oppdatert med personvernlovgivningen og GDPR. D29: Å nå fakulteter og institutter og de ansatte der er alltid en utfordring.
Og foreløpig er det ikke nok kapasitet for nærkontakt med forskere slik vi ønsker. Det er tydelig at det er vanskelig for sentralt administrativt personale å nå fagpersonell i svært ulike og spredte fagenheter. Når det gjelder forbedring eller opplæring av ansatte generelt, ser det ut til at det er forskjeller i organiseringen av naturvitenskapene.
For det andre ser institusjoner ut til å ha noe ulike tilnærminger til å organisere ansvar for forskningsetisk opplæring.
Hvordan lærer forskere forskningsetikk?
Forskningssjefen ved instituttet forklarte at seminaret var ment for at ansatte skulle fortelle om egne erfaringer. Samtidig kan man observere at de som er mer enige i at «under veiledning er forskningsetikk et sentralt tema» også svarer at de er mer kjent med forskningsetiske retningslinjer enn de som ikke er enige i dette (tabell 4). ). Mange mente at yngre forskere var mer bevisste og bevisste på forskningsetiske retningslinjer på grunn av mer obligatorisk opplæring.10 Til sammenligning beskrev noen eldre forskere som ikke var utdannet i forskningsetikk at det var vanskelig å oppfylle forskningsetiske krav og regelverk. plutselig. .
I undersøkelsesdataene kommer det frem at 53,8 % av deltakerne fra samfunnsvitenskapene svarte at de hadde god kjennskap til de forskningsetiske retningslinjene for sitt fagfelt, mot kun 35. Uformell opplæring: Eldre deltakere svarte ofte at de var kjent med normer og prinsipper for mer uformell forskningsetikk. Den første mekanismen gjelder læring av forskningsetikk som utvikler seg gjennom tilpasninger og sosialisering til en arbeidskultur, slik en erfaren fokusgruppedeltaker beskrev det «gamle».
Noen deltakere fortalte om at formelle retningslinjer for forskningsetikk ofte læres gjennom kurs, men den dypere læringen skjer i praksis.
Opplevelser av formell forskningsetisk opplæring og kurs
Siden uformell læring foregår kontinuerlig, ble det foreslått at det bør innføres løpende kurs og debattarenaer hvor aktuelle problemstillinger kan diskuteres i lys av relevante prinsipper. Deltakeren beskrev at det var utfordrende å finne ut hvordan man skal håndtere slike utfordringer, og håpet å få en mulighet på et kommende kurs til å diskutere dette med noen andre enn prosjektlederen. Det var en interessant opplevelse, og i ettertid må jeg si at det virket veldig nyttig.
Deltakere fra instituttene og fra det «nye» universitetet understreket at det er viktig å reflektere over hvordan forskning kan brukes i samfunnet, i tillegg til mulige konsekvenser av dårlig forskning. Så gikk jeg ut og gjorde feil og så gikk jeg tilbake og tok nye kurs i forskningsetikk og fant det mye mer nyttig. Samtidig erkjente deltakerne at det var praktiske utfordringer, som tidsforbruk og motstand mot obligatoriske krav.
Samtidig er et hovedinntrykk fra intervjuene at en enkel liste med retningslinjer på et gitt punkt i en forskerkarriere ikke er tilstrekkelig, men at det må legges til rette for løpende diskusjoner av forskningsetiske problemstillinger. Det har vært antydet at åpne og frivillige kurs får lite støtte og at det kan være mer nyttig å ta opp dette i mer obligatoriske møter. Dette taler for at det kan være grunnlag for å utfordre tanken om at forskningsetisk utdanning må tilpasses og foregå innenfor enkelte fagområder.
