Atividade de vida Manter um ambiente seguro

Aftenposten ble grunnlagt i 1860. I første årgang het avisen Christiania Adresseblad, men allerede 1. januar 1861 fikk den sitt nåværende navn Aftenposten (Ottosen, Røssland og

Østbye 2002: 39). Til å begynne med var Aftenposten et upolitisk nyhets- og annonseblad, men på 1880-tallet knyttet avisen seg til det politiske partiet Høyre og fikk da også et mer konservativt preg⁵⁷ (ibid.: 40). Også på 1980-tallet hevdes Aftenposten å ha hatt en

sympatipreget journalistikk for borgerlige regjeringer, men, som vi kommer tilbake til, er det ingen tvil om at forholdet mellom politiske parti og pressen her til lands er et ganske annet på denne tiden enn hundre år tidligere (Allern 1992: 10). Aftenpostens prioritering av flere omfattende bakgrunnsartikler har vært med på å gi avisen et seriøst omdømme, og

vektleggingen av kulturstoff og kulturpolitiske spørsmål har bidratt til at den gjerne beskrives som ”kulturavis”. Aftenpostens økonomi er hovedsakelig basert på abonnements- og

annonsesalg, og den har i dag klart flest abonnementer blant norske aviser.

Den riksdekkende løssalgsavisen Dagbladet, grunnlagt i 1869, ble et organ for den liberale opposisjon som vokste fram i Norge på 1860- og 1870-tallet. Mot slutten av 1800-tallet var den å betrakte som Venstres hovedorgan, mens den i senere tid hevdes å ha hatt et grunnsyn som peker mot den markedsliberale delen av sosialdemokratiet (Allern 1992: 10, Ottosen, Røssland og Østbye 2002: 42). I likhet med Aftenposten, kjennetegnes Dagbladet for å prioritere kulturstoff høyt. Dette har bidratt til at også denne avisen gjerne karakteriseres som en ”kulturavis”. Avisen er også kjent for å ha hatt flere radikale standpunkter i

enkeltsaker opp gjennom tidene⁵⁸, og den hevdes å ha en sentral posisjon i norsk kulturliv, blant annet som talerør for kulturradikale strømninger⁵⁹.

Som følge av et betydelig fokus rettet mot kulturstoff, blir altså både Aftenposten og Dagbladet betegnet som ”kulturaviser”. Likevel er Aftenposten gjerne blitt oppfattet som en mer ”seriøs” avis enn Dagbladet. Sistnevnte avis benyttes heller som representant for den

”mindre seriøse” tabloidpressen.

I tillegg ser vi altså at Aftenposten hevdes å ha hatt et konservativt preg, mens Dagbladet derimot er blitt ansett for å være en mer radikal og liberal avis (Allern 1992: 10, Ottosen, Røssland og Østbye 2002: 40). Medieviterne Rune Ottosen, Lars Arve Røssland og

57 Den politiske journalistikken fikk for alvor utfolde seg da den store politiske kampen om parlamentarismen tilspisset seg rundt 1880, skriver Rune Ottosen, Lars Arve Røssland og Helge Østbye (2002: 40):

”Stridsspørsmålet var om Stortinget skulle grunnlovsfeste statsrådens adgang til Stortinget – på tross av kongens veto. Avisene følte seg presset til å ta stilling til spørsmålet som splittet nasjonen i to leire. På det politiske planet førte denne splittelsen til partidannelsene Venstre og Høyre. Avisene delte seg også i to grupper og flokket seg rundt et av de to partiene […] Partipressen skulle komme til å prege avisbildet i Norge i nesten hundre år framover” (ibid.).

58 Deriblant i saker angående det norske språk, kirkepolitikk, kvinners posisjon i samfunnet, samlivsspørsmål og kriminalomsorg.

59 ”Dagbladet” i Storenorskeleksikon.no (03.04.06).

Helge Østbye mener de to avisene i lange perioder kan oppfattes som motpoler i norsk pressehistorie, og de skriver i den sammenheng (Ottosen, Røssland og Østbye 2002: 146):

Partipressen som oppstod på 1880-tallet, representerte en frivillig kobling mellom den enkelte avis og et parti. Partiene hadde nytte av å få talerør rundt om i samfunnet. Avisene hadde behov for å markere seg i forhold til andre aviser på det samme markedet. Ved å markere tilknytning til et parti kunne man lettere rekruttere dette partiets tilhengere som lesere […] Aftenposten var høgreavis, Dagbladet

venstreavis. Aftenposten var den konservative tanta i Akersgata⁶⁰, Dagbladet var den radikale rabulisten (ibid.: 59f, 146).

Selv om de to avisene ”i lange perioder” nok kan regnes som ”motpoler” i norsk pressehistorie, er det samtidig viktig å påpeke at det i senere tid har funnet sted et

”hamskifte”, som Allern skriver, i avisbransjen her til lands (Allern 2001a: 12). Allern hevder at den gamle partipressa og aviser utgitt med politisk siktemål i stor grad er borte (ibid.). Kort sagt er dagens nyhetsmedier, deriblant Aftenposten og Dagbladet, underlagt de samme

eiendoms- og produksjonsforhold som annen kapitalistisk industri (ibid.). I samsvar med dette skriver Ottosen, Røssland og Østbye at norsk presse mot slutten av det 20. århundre var løsrevet fra klare og utvetydige partipolitiske bånd (Ottosen, Røssland og Østbye 2002: 200).

De mener oppmykningen i bindingen mellom pressen og de politiske partiene i Norge var noe som tok til rundt 1970 (ibid.: 119):

[…] tida frå om lag 1972 inneber ei frigjering frå dei partipolitiske banda. Frigjering kan vere eit stikkord også for andre prosessar i og rundt norsk journalistikk frå 1970-åra av. Det viktigaste for journalistar i denne tida blei å frigjere seg frå alle tradisjonelle band. Det å være uavhengig fungerte både som middel og mål […] Framfor alt er det marknaden og publikum som no påverkar pressa, medan det før var dei politiske partia (ibid.: 201).

Allern mener et sentralt spørsmål i denne sammenheng er hvordan og på hvilke områder medienes økonomiske interesser og markedsorientering er med på å påvirke journalistikken (Allern 2001a: 12). Ifølge Ottosen, Røssland og Østbye er pressen blitt klart mindre avhengig av tradisjonelle partipolitiske bindinger, men mer avhengige av ulike former for økonomiske bindinger (Ottosen, Røssland og Østbye 2002: 202):

I partipressa sin tidsalder hadde eigarane gjerne ein misjonerande eller propagandistisk sikte med avisene […] Dei nye eigarane som har kome inn sidan midten på 1980-talet, har ei enklare motivering:

Dei ønskjer å tene pengar på investeringa, kortsiktig eller langsiktig profitt (ibid.: 213).

Utover i oppgaven vil det vise seg hvordan nettopp Dagbladets og Aftenpostens

kulturjournalistikk omhandlende jazz fremtrer og endrer seg fra midten av 1960-tallet til 1985, og videre frem til 2005.

60 Jeg har spurt tidligere redaktør i Aftenposten, Per Egil Hegge, om hvorfor avisen er blitt betegnet som ”tanta i Akersgata”. Han svarte da at Aftenposten gjerne ble oppfattet som ”[…] litt høytidelig, gammeldags og prippen, og med aversjon mot banning og andre folkeligheter”.