Anvendelse av forbudene i artikkel 85(1) og 86 RT av nasjonale domstoler – forhold til EF-kommisjonen og EF-domstolen. Med andre ord kan både Kommisjonen og de nasjonale domstolene ha kompetanse til å behandle samme sak i forhold til artikkel 85 nr. 1 og artikkel 86 RT. Kommisjonens og nasjonale domstolers parallelle kompetanse til å anvende artikkel 85 nr. 1 i RT), 86 og gruppeunntakene skaper en risiko for motstridende avgjørelser om samme spørsmål.
Melding er imidlertid som hovedregel et vilkår for å få dispensasjon etter RT artikkel 85 stk. 2, i Roma-traktaten ), dersom det er «sikkert» at avtalen ikke kan gjøres til gjenstand for unntak etter artikkel 85, paragraf. EU-domstolen gikk deretter nærmere inn på hvordan den nasjonale domstolen bør forholde seg til saker der det er fare for motstridende avgjørelser om anvendelsen av artikkel 85, stk. (3).
Der den spesifikke anvendelsen av artikkel 85 nr. 1 eller 86 gir opphav til spesielle problemer, kan Kommisjonen også bistå nasjonale domstoler med økonomisk og juridisk informasjon som den har rett til å gi i forbindelse med sin taushetsplikt i henhold til artikkel 214 i RT's. Den nasjonale domstolen er følgelig ikke forpliktet til å vente på en offisiell avgjørelse fra Kommisjonen i den konkrete saken, selv når den er i tvil om muligheten for å anvende artikkel 85 nr. 3 i RT. Det andre alternativet, for at Kommisjonen skal gi finansiell og juridisk informasjon for å lette den spesifikke implementeringen av artikkel 85(1) og 86 i RT, reiser noen andre spørsmål.
Det forventes at forespørsler vil bli sendt til Kommisjonen der den "konkrete anvendelsen" av artikkel 85(1) eller 86 byr på problemer. Et spesielt viktig spørsmål for nasjonale domstoler vil være nøyaktig hvordan Kommisjonen har anvendt artikkel 85 nr. 3 i sine uformelle avgjørelser. Dette gjelder særlig vurderingen av om vilkårene for anvendelse av RT artikkel 85 tredje ledd faktisk er oppfylt i et konkret tilfelle.
Dette vil være i samsvar med Kommisjonens ansvar for utviklingen av konkurransepolitikken og dens eksklusive kompetanse i forhold til anvendelsen av artikkel 85 nr. 3, som understreket av domstolen i sin uttalelse. Nasjonale domstolers plikt til å håndheve artikkel 85(1) og 86 i RT innebærer først og fremst en plikt til å avgjøre om artikkel 85(1) og 86 kommer til anvendelse og til å erklære avtalene ugyldige i samsvar med dette. I tillegg til å avgjøre anvendeligheten av artikkel 85 nr. 1 og 2 og artikkel 86, bør nasjonale domstoler også anvende alle tilgjengelige og relevante nasjonale regler angående sivile konsekvenser av brudd på EF-regler, på samme måte som om det ville være et brudd på nasjonale regler29.
Kommisjonen har en slik eksklusiv jurisdiksjon i henhold til RT artikkel 85 og 86 bare i forhold til RT artikkel 85 nr. 3. Utkastet ser imidlertid ut til å gi nasjonale domstoler litt større rom for å annullere avtaler, til tross for muligheten for at Kommisjonen tillater unntak i henhold til artikkel 85 (3) enn EF-domstolen gjorde i Delimitis-saken. Mens Delimitis uttaler at den nasjonale domstolen bare kan anvende artikkel 85 nr. 2 der det er "sikkert" at avtalen ikke kan unntas etter artikkel 85 nr. 3, foreslår utkastet at artikkel 85 nr. 1 og (2) kan brukes der det er «usannsynlig» at unntak vil bli gitt.
Med Delimitis og utkastet til retningslinjer for anvendelse av artikkel 85(1) og 86 RT av nasjonale domstoler, ble grunnlaget lagt for økt bruk av nasjonale domstoler for å håndheve EFs konkurranseregler.
Konkurranseregler på det europeiske nivået forøvrig
Siden EØS-avtalen først skulle tre i kraft i 1993, syntes det mest hensiktsmessig å forlate dette regelverket. Forutsetningen var at det nye regelverket på området skulle inngå i EØS-avtalen ved generell beslutning. Prosedyreregler fra EFs konkurranserett (forskrift 17 z . mer), forpliktet EFTA-landene seg til å være gjenstand for EFTAs interne avtale (ODA) med EØS-avtalens protokoll 21.
Alle relevante materielle og prosessuelle regler fra EFs konkurranserett er således overtatt av EFTA-landene gjennom EØS-avtalen. For å sikre en ensartet tolkning av reglene må EF-domstolens rettspraksis vedrørende relevant EF-rett frem til undertegning av EØS-avtalen legges til grunn for gjennomføring og anvendelse av EØS-avtalens bestemmelser, jf. EØS-avtalen. Avtale artikkel 6 og ODA artikkel 3 nr. Det er imidlertid mulighet for at nasjonale domstoler i EFTA-landene kan be EFTA-domstolen og EF-domstolen om foreløpige tolkningsuttalelser, se henholdsvis ODA artikkel 34 og protokoll 34 i EØS-avtalen.
Etter min mening må man foreløpig nøye seg med at et rimelig grunnlag for å sikre en enhetlig tolkning av EØS-avtalen og. EØS-avtalen artikkel 58 og protokoll 23 gir regler for hvordan Kommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan generelt og i enkelttilfeller skal samarbeide for å sikre utformingen av en enhetlig konkurransepolitikk – eller med andre ord koordinering av skjønnsutøvelsen . Regler om gjennomføring av EØS-avtalen i nasjonal rett finnes først og fremst i EØS-avtalen artikkel 7 og protokoll 35, men også i den generelle samarbeidsplikten uttrykt i artikkel 3 og tilsvarende RT artikkel 5.
Foreløpig kan man etter min mening konkludere med at EØS-avtalen danner grunnlaget for én felles konkurranselovgivning for handel mellom statene i EF og EFTA. Særlig når det gjelder samspillet mellom europeisk og nasjonalt nivå, forbyr artikkel 53 og 54 i EØS-avtalen avtaler som begrenser konkurransen og misbruk av en dominerende markedsposisjon i den grad dette påvirker konkurransen i EØS og handelen mellom EVA. stater, eller om handel mellom (en eller flere) EFTA-stater og (en eller flere) EF-stater. Definisjonen av omfanget av de materielle konkurransereglene i EØS-avtalen vil derfor bygge på de samme reglene som definisjonen av virkeområdet til artikkel 85 og 86 i RT.
Norske domstoler kan med andre ord ha kompetanse til å anvende EØS-avtalens artikkel 53 og 54 i samme saker som EF-kommisjonen, og danske domstoler kan ha kompetanse til å anvende reglene i samme saker som Tilsynsmyndigheten EFTA-tilsynet. I de doble EFTA-statene vil den nasjonale domstolens makt til å anvende direktivene komme direkte fra den nasjonale stiftelsesloven, og vil ellers også kunne støttes av artikkel 3 i EØS-avtalen. Spørsmålet må i så fall være om kommisjonen kan pålegges en slik plikt gjennom EØS - avtalen artikkel 3.
Det høye ambisjonsnivået til avtalepartene på det konkurransepolitiske området, slik det reflekteres i forordet til EØS-avtalen (sitert ovenfor), vil kunne brukes som argument for å pålegge en slik forpliktelse. EØS-avtalens protokoll nr. 23 om samarbeid mellom reguleringsmyndigheter gjør det imidlertid klart at Kommisjonen må gå gjennom EFTAs overvåkningsorgan dersom den trenger samarbeid med de nasjonale EFTA-myndighetene.
![aluFuI ap +ug^n]]()