-dok3 Brev til Granskingsutvalget fra klagerne om at de sakkyndige skal sendes K-dok2. -dok1 Vedlegg 5 til brevet til Granskingsutvalget fra IFE med innklagedes henvisninger til klagernes påstander. Utvalget finner at de siktede forfatterne ikke har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt, og at de dermed ikke har opptrådt vitenskapelig uredelig i forskningsetikklovens forstand.
IFE og de saksøkte har bestridt klagernes påstander og fastholder at de fulgte god praksis ved rapportering av forskningen. Granskingsutvalgets oppgave er å sortere de forskningsetiske sidene i saken og uttale seg om hvorvidt de tiltalte har begått «vitenskapelig bedrageri» etter forskningsetikkloven artikkel 5 (se kap. 5.1).
Granskingsutvalgets saksbehandling
- Hovedtrekkene i saksgangen
- Hvem som er parter i saken
- Avgrensing av saken
- Bruk av sakkyndige
De ba også om at de sakkyndige (se nedenfor) ble informert om dette, noe de også var. På møte i granskingsutvalget 12. september 2011 vedtok utvalget å opprette en sak begrenset til de seks dokumentene klagerne hadde listet opp. Utvalget har etter beste evne begrenset seg til de saker som ligger innenfor utvalgets mandat å behandle og hvor saklig og tilstrekkelig dokumentasjon er innhentet.
De sakkyndige har i oppgave å undersøke de seks dokumentene og de fremsatte påstandene og ta stilling til de objektive vilkårene for alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis fra de tre siktede forskerne og/eller av IFE. De sakkyndige ble videre bedt om å ta hensyn til at de seks dokumentene var av ulik karakter og redegjøre for hvordan dette påvirket deres vurdering.
Opplysningene i saken
- Klagernes anførsler
- IFEs interne saksbehandling og anførsler
- De innklagedes anførsler
- De sakkyndiges uttalelse og anførsler til denne fra klagerne og IFE
IFE kom med begge innleggene til klagernes påstander og besvarte spørsmålene (se kap. 3.1) som Granskingsutvalget spesifikt stilte innklagede og IFE (IFE-dok1). Dette er den samme konklusjonen både IFE og de saksøkte kom til før saken ble behandlet av Granskingsutvalget. De saksøkte mener det ikke er dekning for påstanden om at det er «sitater og argumenter hentet fra andre» som «ikke er tydelig markert og referert».
Innklagede gjør gjeldende at klagerne også har gjenbrukt materiale fra tidligere rapporter uten å sitere dem, og mener dette viser at dette var praksis ved IFE. Innklagede hevder her at de har fulgt IFEs Etiske retningslinjer, som sier at: «Bidrag til forskningsprosjektet som ikke kvalifiserer som forfatterskap, erkjennes i etterordet» (jf. I-dok1 s.10).
Det lovmessige og forskningsetiske grunnlaget for granskingen
Forskningsetikkloven
IFE har også henvisninger til den sakkyndiges uttalelse (jf. dokument IFE 2): Instituttet bemerker at konklusjonen til den sakkyndige er i samsvar med instituttets og saksøktes syn. Forskriften til forskningsetikkloven av 8. juni 2007 gir i § 10 fjerde ledd annet punktum: «Det kreves en klar sannsynlighetsovervekt for å fastslå at tiltalte har handlet uredelig». Kravet om klar sannsynlighetsovervekt står i motsetning til det alminnelige beviskravet i sivile saker, hvor en svært liten sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig («overvektsprinsippet»). Kravene i forskriften innebærer at dersom det blir funnet at en forsker det er klaget på, med stor sannsynlighet har opptrådt på en måte som bør karakteriseres som uredelig, eller at dette på en eller annen måte er mer sannsynlig enn ikke, kan ikke kommisjonen finne atferd som upassende.
Høyesterett har i en annen sammenheng (Rt 1990 s. 688) brukt uttrykket at «sound evidence» er nødvendig for å fastslå et belastende faktum. Dette må gjelde både vurderingen av fakta som har betydning for den objektive og den subjektive siden av en uredelighetsvurdering. Det må derfor være en solid bevisovervekt for de forhold som kan klassifiseres som alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis, og en solid bevisovervekt for de forhold som kan klassifiseres som forsettlig eller grovt uaktsomt.
Ulike typer brudd med god vitenskapelig praksis
Klagerne hevder også i denne saken at det foreligger en «forvrengt, forfalsket og oppdiktet» fremstilling av forskningsarbeid. Utvalget anser ikke dette som relevant i denne saken, men måten resultatene presenteres på er det som betyr noe. Forskningsetisk lov artikkel 5 nr. 2 sier at også «andre alvorlige krenkelser» av god vitenskapelig praksis omfattes av loven, men hva det kan være er ikke spesifisert.
Forsettlig feilrepresentasjon om hvem som har bidratt til forskningen (utelatelse og inkluderinger) og hvor mye de har bidratt med». Her vil det imidlertid være glidende overganger til forvrengt og tilbakeholdt informasjon som kan anses som mindre alvorlige normbrudd. Ut fra generell språkbruk tolker utvalget dette slik at det her må foreligge forsett - grov uaktsomhet er i dette tilfellet utilstrekkelig grunnlag for å fastslå subjektiv skyld.
Kommisjonen vil bygge videre på dette, men vil først vurdere om leserne av de omstridte dokumentene ble objektivt villedet (kapittel 6.3) og deretter vurdere om dette muligens ble gjort med vilje (kapittel 6.4).
Forskningsetiske retningslinjer
De mest relevante generelle retningslinjene for hva som er god vitenskapelig praksis innenfor fagområdet for denne undersøkelsen er "Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi" (september 2007, heretter kalt NENT) utarbeidet av Den nasjonale forskningsetiske komité. for naturvitenskap og teknologi. Innenfor norsk naturvitenskap og teknologi går NENTs retningslinjer foran eventuelle andre ønsker eller krav (fra enkeltpersoner, institusjoner, oppdragsgivere, statlige organer etc.) når noe publiseres for å være forskning. For å praktisk talt etterkomme kravene i NENTs retningslinjer ved rapportering av forskning, benyttes veletablerte prosedyrer for god referanseskikk som indikerer forfatterskap, som merking av sitater og kildehenvisninger,4 og normer for hvem som er medforfatter av en rapporten kan stå. .
Sitat er bruk av andres arbeid og retningslinjene 6 og 8 i NENT krever at dette skal angis. Sitering og referanse bør også brukes når du tar tekst fra tidligere verk som du selv har skrevet, enten alene eller sammen med andre. Når partene og IFE argumenterer for sitt syn på bruk av materiale fra tidligere rapporter, legger de stor vekt på spørsmål knyttet til hvem som har eiendomsrett til forskningsresultater og rapporter eller hvem som er deres forfatter.
En omfattende redegjørelse for bruk av materiale fra andre kilder finnes hos Ole-Andreas Rognstad, Anne-Hilde Nagel, Hallstein Laupsa og Johan L. Dette dokumentet er skrevet for historiefaget, men er like relevant for andre fag, og nevner mange forhold som er direkte relevante for denne saken. Et viktig vilkår uttrykt i reglene er at: «Ansatte som har ytet vesentlige bidrag til arbeidet kan ikke utelates som medforfattere».
Da er ikke kriteriene for forfatterskap knyttet til hvem som har bidratt til innholdet i forskningen, men for eksempel til hvem som leder, er ansvarlig for og/eller deltar i prosjektet når rapporten skrives. Basert på NENTs retningslinjer for medforfatterskap er slike rapporter ikke akademiske, men ledelsesmessige, administrative eller meritterende for de som har skrevet dem. Når faglige roller og bidrag er tydelig forklart, er dette like god praksis ved rapportering av forskning.
Granskingsutvalgets vurdering av de påklagede dokumentene
- Grunnlaget for vurderingen av de påklagede dokumentene
- Bemerkninger til IFEs oppfølging av forskningsetiske retningslinjer
- Granskingsutvalgets vurdering av om det objektivt sett foreligger brudd med
- Vurdering av subjektiv skyld
I denne saken anfører imidlertid saksøkte og IFE at de fire omstridte prosjektrapportene er av en karakter som tilsier at god vitenskapelig praksis kan fravikes ved sitering av tidligere arbeider. Her er utvalget enig med de saksøkte i at det ikke er selvfølge å legge vekt på det som er hentet fra tidligere rapporter. Det er …[I2] som har skrevet artikkelen [Ø3-artikkelen som teksten i det skjulte er hentet fra], i regi av …[K1].
Uttalelsen indikerer at de tiltalte er enige i at det er regler og krav til bruk av tekst fra andre kilder i den type rapporter det gjelder. Y2: Denne rapporten er forfattet av to av de saksøkte (I2 og I3) sammen med en medforfatter fra IFE. Å: Denne tidsskriftsartikkelen er skrevet av to av de tiltalte (I2 og I3) sammen med to medforfattere fra Sør-Korea.
Det må imidlertid også stilles spørsmål om de tiltalte var klar over at det de gjorde var galt. I de fire X- og Y-rapportene valgte tiltalte likevel å legge til grunn en praksis som avvek fra vanlig god vitenskapelig praksis. Når utvalget anvender kravene til sannsynlighetsavveining (jf. kapittel 5.1), kommer utvalget til at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for å hevde at de tiltalte har handlet forsettlig.
Uriktig fremstilling anses som et alvorlig brudd på god vitenskapelig praksis bare dersom det er gjort med forsett, jfr. I de tilfellene hvor granskingsutvalget har påvist at det foreligger plagiering, oppgir ikke de tiltalte kilden. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn at de tiltalte her bryter det både IFE og dem selv mener bør gjøres.
Innklagede anfører som en ytterligere begrunnelse at de kun følger en etablert sitat- og referansepraksis ved IFE, og at dette også gjelder for klagerne. Utvalget konkluderer med at de tiltalte har hatt et nært miljø som har påvirket dem til den praksisen de har.
Granskingsutvalgets detaljgjennomgang av de påklagede dokumentene
3.1-3.2 Tiltalte hevder videre at K1 og K2 er anerkjent for "verdifulle bidrag til [X]-prosjektet og innholdet i denne rapporten" i en "Anerkjennelse" sammen med 21 andre (20 av dem var deltakere på et seminar i november 2006 ) . Som i X3 vil de tiltalte dermed villede om hvem som har formulert teksten, men oppgi at innholdet kommer fra andre steder. Det er imidlertid gjort endringer i enkelte detaljer i beskrivelsen, som kan sees som bevis på at de tiltalte har utviklet seg noe videre ved PGV siden forrige årsmelding.
I tillegg har de tiltalte tatt med de samme 6 punktene i X4 og Y3, men formulert noe kortere. Tiltalte bekrefter på en måte at deres formuleringer er basert på tidligere arbeid. Dette er ikke en klar henvisning til hvor de fire punktene er hentet fra og det er ikke brukt anførselstegn, men de saksøkte gjør det på en måte klart at innholdet (men ikke selve ordlyden) kommer fra et annet sted.
De ankende parter hevder at dette utvalget av referanser ikke i tilstrekkelig grad anerkjenner deres sentrale rolle i utviklingen av DRE-tilnærmingen og PGV, og at respondentene i stedet søker å ta så mye ære som mulig for seg selv. Klagerne retter kritikk mot de innklagede forfatterne og IFE for ikke umiddelbart å ha søkt retting. Klagerne hevder at innklagede forfatter (med IFEs medvirkning) ved hjelp av skjulte sitater, utelatelser og selektivt valg av referanser, omskrivninger og formuleringer i enkelte setninger, overskrifter mv.
Det er dessuten lite dokumentasjon på at de tiltalte har gitt vesentlige bidrag i perioden 2007-2008. På den annen side finner ikke kommisjonen at de sakkyndige omskrivningene, utelatelsene og tilleggene som respondentene har gitt når de beskriver tilnærmingen til DRE og PGV entydig kan tolkes som en forvrengning eller forfalskning av deres opprinnelse og utvikling. De saksøkte forklarer sitt ordvalg med sakkyndige argumenter, og undersøkelseskommisjonen kan ikke se bort fra at dette er riktig.
Eksempel på tekstlikhet
