Etablering og lovfesting av 11.7 Innsatte med psykiske lidelser

Etablering av elektronisk kontroll ble diskutert i Norge på slutten av 1990-tallet. I St.meld. nr. 27 (1997–98) Om kriminalomsorgen ble det foreslått å vurdere en forsøksordning med tilsyn med elek­

130 St.meld. nr. 37 2007– 2008 Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn

tronisk kontroll. Forslaget var at straffen skulle kunne fullbyrdes utenfor fengsel med tilsyn fra kri­

minalomsorgen og et elektronisk kontrollsystem.

Det ble vist til erfaringer fra blant annet Sverige.

Departementet understreket at ordningen innebar en tydelig og omfattende frihetsbegrensning. I Innst. S. nr. 6 (1998–1999) foreslo Justiskomiteens flertall at Stortinget skulle be regjeringen fremme et forslag om en forsøksordning med tilsyn med elektronisk kontroll. Forslaget om etablering av elektronisk kontroll ble imidlertid ikke fulgt opp videre.

I handlingsplanen for å avvikle soningskøen (Rask reaksjon – tiltak mot soningskø og for bedre innhold i soningen, mai 2006) ble det fremmet for- slag om å etablere et forsøk med elektronisk kon­

troll som straffegjennomføringsform. Det ble vist til at elektronisk kontroll kan bidra til en kvalitets­

heving av selve straffegjennomføringen og være et nytt virkemiddel i overgangen mellom straffegjen­

nomføring i fengsel og straffegjennomføring ute i samfunnet.

Det ble også vist til at det er viktig å etablere ordinger i kriminalomsorgen med stor grad av kapasitetsmessig fleksibilitet. Elektronisk kontroll gir helt andre muligheter enn fengselsinstitusjoner som i liten grad er geografisk eller kvantitativt flek­

sible. Utstyret og dermed kapasiteten kan flyttes dit det er behov, samtidig som det er enkelt å utvide kapasiteten gjennom innkjøp av flere sett av fotlenker.

Regjeringen mente at elektronisk kontroll burde etableres som en straffegjennomførings­

form og ikke som en ny straffereaksjon. Tanken om en progresjonsrettet soning som innebærer en gradvis utslusing av den domfelte mot en stadig mer normalisert tilværelse, er helt sentral. En ord­

ning hvor elektronisk kontroll innføres som gjen­

nomføringsform, ville legge til rette for dette.

I høringsrunden for regjeringens handlings- plan ga et klart flertall av høringsinstansene i det alt vesentligste sin tilslutning til forslaget om et prøveprosjekt med elektronisk kontroll, enten som straffealternativ eller som straffegjennomførings­

form. De fleste som uttalte seg, gikk inn for elek­

tronisk kontroll som straffegjennomføringsform.

Den norske dommerforening tok i sin hørings­

uttalelse ikke standpunkt til forslaget om elektro­

nisk kontroll, men uttalte:

«Om det bør innføres en forsøksordning om adgang til soning av fengselsdommer på denne måten, er et rettspolitisk spørsmål det kan herske ulike oppfatninger om blant Dommerforeningens medlemmer, og vi tar

ikke noe bestemt standpunkt til det. Vi er iall­

fall enig med departementet i at ordningen i tilfelle bør gjennomføres som straffegjen­

nomføringsform etter beslutning av kriminal­

omsorgen og ikke som en straffereaksjon etter domstolsbeslutning.»

Riksadvokaten på sin side utalte:

«Riksadvokaten er usikker på om man bør gå videre med forslaget om elektronisk overvå­

king (…). Dersom det gjøres, bør det være en form for straffegjennomføring, ikke en ny straffereaksjon. »

I Ot.prp. nr. 31 (2006–2007) ble det foreslått å lovfeste en ordning med elektronisk kontroll. Det ble foreslått endringer i straffegjennomføringslo­

ven § 16 som innebærer bruk av elektronisk kon­

troll i straffegjennomføringen. Det ble foreslått at elektronisk kontroll kan besluttes når den idømte fengselsstraff eller resterende tid fram til forventet prøveløslatelse er inntil fire måneder, og det er hensiktsmessig for å sikre en positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet.

Justisdepartementet viste i proposisjonen til at en ved elektronisk kontroll ville kunne forbedre progresjonssystemet ut av fengsel og øke domfel­

tes muligheter for å opprettholde sosiale relasjoner til samfunnet under soningen. Det ble vist til at fengsel kan føre til store påkjenninger for den enkelte domfelte, blant annet i form av tapt kontakt med familie, tapt arbeidsfortjeneste, tapt skole­

gang og tap av normal sosial omgang.

Justisdepartementet framhevet i proposisjonen at det er viktig å sikre at den eller de personene som deler husvære med en domfelt, i minst mulig grad blir utsatt for belastninger som følge av at hjemmet åpnes for straffegjennomføring. Dette gjelder ikke minst dersom det er barn i boligen.

Hjemmet skal i prinsippet være et fristed. Spesielt varsomhet må derfor utvises overfor barnefami­

lier. Fra Sverige vet vi at om lag 20 % av de domfelte som sonet straffen med elektronisk kontroll, har barn eller ungdommer under 18 år boende sammen med seg.

Det ble vist til at elektronisk kontroll i et hjem vil involvere samboende. Svenske studier peker imidlertid på at de fleste samboende opplever elek­

tronisk kontroll som mindre inngripende enn det ville ha vært å ha samboeren i fengsel. Barn ser også ut til å ha positive erfaringer med at en av for­

eldrene er hjemme med elektronisk kontroll. Det antas at avholdenhet fra rusmidler er en av de posi­

tive faktorene i den sammenhengen.

Proposisjonen peker også på at det er viktig å ta hensyn til innvendingen om at ordningen med

131

2007– 2008 St.meld. nr. 37

Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn

elektronisk kontroll kan skape sosial forskjellsbe­

handling, siden den forutsetter en egnet bolig. Kri­

minalomsorgen må derfor legge til rette for at ord­

ningen også kan tilbys ressurssvake grupper i samfunnet.

I proposisjonen ble det foreslått lovfestet at elektronisk kontroll skal være «hensiktsmessig for å sikre en positiv utvikling og motvirke ny krimina­

litet» for at det skal kunne innvilges. Det er viktig at elektronisk kontroll benyttes i de sakene der man faktisk mener at dette vil gi bedre mulighet for rehabilitering.

Boks 9.13 Oversikt over forslag som regjeringen vil arbeide videre med.

Kapittel 9

– Utvide rammene for bruk av samfunns­

straff og deldom

– Åpne for bruk av frigang fra første dag av straffegjennomføringen når det anses sik­

kerhetsmessig forsvarlig

– Vurdere å foreslå endring av bestemmel­

sen om minstestraff for fengsel for enkelte sakstyper

– Normalitetsprinsippet skal være et bærende prinsipp for straffegjennomfø­

ringspolitikken

– Innsatte i fengsel skal gis et sysselset­

tingstilbud

– Innføre prinsippet om selvforvaltning i norske fengsler

– Sikre at innsatte kommer til orde i spørs­

mål som gjelder deres soning og rehabili­

tering

– Starte forsøk med markedslønn for arbeid i fengsel

– Videreføre forsøk med internett-tilgang i undervisningen i lukket fengsel

– Legge til rette for tilgang til internett for innsatte i fengsler med lavere sikkerhets­

nivå og i overgangsboliger

– Etablere flere rusmestringsenheter – Legge til rette for soning i rusbehandings­

institusjon for flere innsatte

– Sikre at programmene som brukes er basert på dokumenterte resultater

132 St.meld. nr. 37 2007– 2008 Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn

10 Straffegjennomføring i samfunnet og rehabilitering

Målet er straff som virker. Ut fra kunnskapen om at fengsel kan vanskeliggjøre domfeltes sosiale reha­

bilitering, vil departementet i størst mulig utstrek­

ning bruke alternative reaksjons- og straffegjen­

nomføringsformer. Det er en forutsetning at sam­

funnets sikkerhet til enhver tid skal være ivaretatt.

En forskyvning av straffepraksis mot mer straf­

fegjennomføring i samfunnet kan skje ved flere vir­

kemidler. For det første kan adgangen til å avsi fengselsstraff begrenses ved lovgivning, slik det er drøftet i kapitlene 9.1 og 9.2. For det andre må det lovfestes gode alternativer til fengselsstraff, og domstolen må i de enkelte sakene velge den alter­

native reaksjonsformen framfor fengsel når det lig­

ger til rette for det. Videre i kapitlet drøftes derfor hva slags alternative reaksjonsformer som på en god måte kan bidra til at formålet med straffen nås, og hvordan disse alternativene kan utvikles videre i tråd med lovgivers intensjoner etter hvert som man høster erfaring.

Større vekt på individuelt tilpasset straff vil kunne kreve at personundersøkelser brukes langt oftere enn i dag. Et av fortrinnene ved straffegjen­

nomføring i samfunnet er at det ikke forårsaker noe oppbrudd i den domfeltes liv. Skolegang og yrkesaktivitet kan fortsette som før. Det krever til gjengjeld at kriminalomsorgen kan løse sine opp­

gaver på en smidig måte – ikke begrenset til ordi­

nær kontortid.

10.1 Samfunnsstraff

Da samfunnsstraffen ble innført i 2002, hadde bru­

ken av samfunnstjeneste som alternativ til ubetin­

get fengsel avtatt betraktelig de siste årene. Man søkte et alternativ som ville få tillit hos både påtale­

myndighet og domstol. Samtidig ønsket man å gi kriminalomsorgen mulighet og myndighet til å påvirke innholdet i straffen. Utgangspunktet skulle være den domfeltes kriminalitet, sosiale behov og motivasjon, og kriminalomsorgens rolle var å legge til rette for at den domfelte selv skulle ta større ansvar for sitt liv og sin atferd.

Samfunnsstraff kan i prinsippet idømmes for alle typer lovbrudd, men skal ikke brukes dersom lovbruddet ville innebære en ubetinget fengsels­

straff på mer enn ett år. Det er i lovens forarbeider ikke anbefalt å bruke samfunnsstraff for alvorlige volds- eller sedelighetsforbrytelser. Lovbryteren må samtykke og må være bosatt i Norge. Domsto­

len kan uttale seg om det skal inkluderes bestemte vilkår.

Kriminalomsorgen er i straffegjennomførings­

loven gitt myndighet til å fastsette innholdet i sam­

funnsstraffen. Det er forholdsvis unikt i europeisk sammenheng at kriminalomsorgen gis en så omfattende myndighet under gjennomføring av straffer i samfunnet. Det er kriminalomsorgen som, etter kartleggingssamtaler og i samråd med den domfelte, beslutter innholdet og har mulighet til å endre dette underveis. Tiltakene skal velges ut fra den domfeltes kriminalitet, problemer og behov. Innholdet i samfunnsstraffen kan bestå av flere ulike deler:

– kartleggingssamtaler for blant annet å avdekke forhold av betydning for vedkommendes krimi­

nalitet

– samfunnsnyttig arbeid

– deltakelse i programmer som er rettet mot atferdsendring i forhold til kriminalitet

– individuelle samtaler med sikte på forebygging av kriminalitet

– megling i konfliktråd – behandling

– andre strukturerte tiltak

Under gjennomføring av samfunnsstraff er den domfelte forpliktet til å følge de pålegg som blir gitt av kriminalomsorgen, overholde avtaler og avstå fra rusmiddelbruk under gjennomføringen.

Gjennomføringen av samfunnsstraff bygger på en forutsetning om innsettelse i fengsel dersom gjennomføringen ikke fungerer som forutsatt. En gjennomføring av samfunnsstraff kan derfor bli avbrutt hvis den domfelte ikke oppfyller kravene eller vilkårene knyttet til gjennomføringen, eller begår ny kriminalitet. Ved mindre alvorlige brudd er kriminalomsorgen i straffegjennomføringsloven gitt adgang til å treffe ulike restriktive tiltak. Dom­

felte kan for eksempel pålegges meldeplikt i en periode eller det kan gjennomføres en innskjer­

pingssamtale. Hvis den domfelte på nytt bryter vil­

kårene knyttet til gjennomføringen, vil saken i de

133

2007– 2008 St.meld. nr. 37

Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn

fleste tilfeller bli fremmet for domstolen med sikte på en omgjøring fra samfunnsstraff til ubetinget fengselsstraff. Det er for øvrig kriminalomsorgen selv som er gitt myndighet til å fremme denne type saker for domstolen. Dette er en ordning som fun­

gerer meget godt og som lovgiver senere har utvi­

det til andre typer straff som gjennomføres i sam­

funnet (promilleprogram og narkotikaprogram med domstolskontroll).

Det er en positiv utvikling av bruken av sam­

funnsstraff. Straffereaksjonen har fått tillit og støtte hos påtalemyndighet og domstolene. Brudd­

prosenten er lav, og det bekrefter at både kriminal­

omsorgens kontroll og de reaksjoner som er til rådighet ved brudd, virker tilfredsstillende. En undersøkelse som er gjort i forhold til ny krimina­

litet etter at straffen er gjennomført (Højdahl &

Kristoffersen, 2006) viser det samme. Resultatene viser også at domfelte i stor grad er svært fornøyd med måten straffen ble gjennomført på. Etter tre år hadde 79 % av de som fikk en samfunnsstraff i 2002, ikke fått en ny ubetinget dom på fengsels­

straff eller samfunnsstraff.

Innholdet i den gamle samfunnstjenesten var begrenset til samfunnsnyttig arbeid. Kriminalom­

sorgen hadde ikke mulighet til å pålegge annen type aktivitet selv om dette ville være bedre i for- hold til en rehabilitering. Dette ble endret ved sam­

funnsstraffen. Nå kan kriminalomsorgen benytte en rekke ulike tiltak og aktiviteter. Samfunnsnyttig

arbeid utgjør fremdeles en høy andel av de timene straff som blir gjennomført. Kriminalomsorgen har imidlertid ønsket å øke bruken av andre typer aktiviteter. Det er et derfor fastsatt et mål om at ikke mer enn 70 % av innholdet i samfunnsstraffen skal bestå av samfunnsnyttig arbeid. Den reste­

rende del skal ha et innhold som skal medvirke til å forebygge ny kriminalitet. I 2007 oppfylte krimi­

nalomsorgen kvalitetskravet om maksimum 70 % samfunnsnyttig arbeid i samfunnsstraffen. Se også tabell 6.10.

Det er ikke bare valg av tiltak som har betyd­

ning. Et godt nettverk, meningsfulle arbeidsoppga­

ver og et positivt arbeidsmiljø vil i mange tilfeller være like viktig for den domfelte som tiltakene i samfunnsstraffen. Det er eksempler på at domfelte har opprettholdt sin kontakt med oppdragsgiveren lenge etter at antall timer og samfunnsstraffen var avtjent, og den domfelte har funnet seg til rette i organisasjonen eller hos arbeidsgiveren. For mange lovbrytere vil dette være viktig for å kunne klare å bryte med sitt kriminelle miljø og sin krimi­

nelle atferd. Å finne det riktige tilbudet til hver enkelt forutsetter god kartlegging og planlegging fra kriminalomsorgens side. Når det gjelder det samfunnsnyttige arbeidet i samfunnsstraffen må det tas hensyn til den domfeltes interesser når det gjelder arbeidsoppgaver og miljø.

Individuelle samtaler, deltakelse i program, behandling, deltakelse i arbeidsgrupper og

Boks 10.1 Hundehold og rehabilitering

Hedmark og Oppland friomsorgskontor startet i samhandling, informasjon om hundeloven, valg 2005 et hundeprosjekt for samfunnsstraffdømte. av rase, lydighet, hundekjøring og hundeutstil- Utgangspunktet var at de kriminalomsorgstil- linger er noen av temaene i prosjektet. Samlin­

satte i samtaler med domfelte erfarte at mange gene foregår delvis i kurslokalene ved hadde planer eller ønske om å skaffe en hund. friomsorgskontoret og delvis ute i hundeklub- Hvor gjennomtenkt var dette? Hvilke behov lå ber og treningsarenaer i byen.

bak ønsket om å skaffe seg en hund – og var de Gjennom prosjektet fikk deltakerne kontak­

innforstått med hvilket ansvar man påtar seg når ter i ulike hundeklubber. Der kunne de tilby seg man blir hundeeier? Man bestemte seg for å ta å hjelpe til under hundeutstillinger, trene hun­

dette som utgangspunktet i rehabiliteringsarbei- der i hundekjøring og søk. Det er mange oppga­

det. En hund har et tydelig språk for dem som ver for frivillige som ønsker å gjøre en har lært å lese det. Samhandling mellom hund dugnadsinnsats. I tillegg til å dyrke hundeinte­

og eier er viktig, og hunden kan fortelle oss ressen, får de muligheten til å etablere nye hvorvidt vi oppleves å være truende eller venn- bekjentskaper.

lige. Dette kan gjøre at de domfelte får økt «Det er lett å komme i kontakt med folk når du bevissthet om egen atferd og hvordan denne har hund. Alle hundeeiere hilser og småprater når påvirker omgivelsene. de er ute og lufter hundene sine. Som hundeeier Et annet mål for prosjektet er å motivere og har man en felles interesse, og vi har alltid noe å veilede de som er interesserte, i hvordan de kan snakke om», sier én av de domfelte som deltar i komme inn i et hundemiljø. Hundens språk og prosjektet.

134 St.meld. nr. 37 2007– 2008 Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn

megling i konfliktråd er andre tiltak. De bidrar også til rehabilitering og redusert tilbakefall til kri­

minalitet, og det er nettopp disse virkemidlene som gjør målet om en individuelt tilpasset straff til en realitet. De utgjør imidlertid bare til sammen 12 % av timene i samfunnsstraffen. Det er derfor viktig

2004 2005 2006 2007

Periode

Antall

3500 3000 2500 2000

at disse tiltakene får en bredere plass innenfor

No documento St.meld. nr. 37 (páginas 129-134)