Prising av råvarer i samvirkebedrifter er gjerne gjort i henhold til det såkalte NARP (Net average revenue product)-prinsippet (Helmberger 1964). Dette er den maksimale pris samvirkeforetaket kan gi til sine medlemmer for leveranse av råvarer gitt at det drives med en null-profitt målsetting, dvs. ingen gevinst og ingen tap.
Dette er en forenkling av virkeligheten, men gir likevel et visst inntrykk av utfordringer som slike foretak står ovenfor. Modellen bygger på følgende forutsetninger:
- Foretaket er et kollektivt eid og drevet samvirkeforetak. Skogeierforeningene er i dag samvirkeforetak. Selv om flere nå er i ferd med å gå over til å være andelslag, vil de innenfor denne terminologien likevel regnes som samvirkeforetak.
- Samvirkeforetaket er monopsonist (enekjøper) av råvaren i sitt område. Dette er en streng forutsetning. Likevel er den ikke helt urealitisk for flere av landets skogierforeninger. Størdal (2004a) viser markedsandelene for de ulike skogeierforeningene og hvorvidt de handler i hverandres område.
Skogeierforeningene arbeider stort sett i sine egne avgrensede områder samtidig som de har til dels store markedsandeler innad i sine regioner. På mange måter er derfor de ulike skogeierforeningene å betrakte som monopsonister i sine egne regioner.
- Samvirkeforetakene deltar i et konkurranseutsatt marked for salg av råvaren. Dette kan sies å være tilfelle for skogeierforeningene, selv om mange hevder at
sagtømmermarkedet har en viss regional karakter og massevirkemarkedet i stor grad er preget av å være én stor kjøper.
- Dersom forutsetningene ovenfor er oppfylt er det rimelig å anta at foretakets marginalkostnad ved kjøp og salg av råvaren, samt salgsprisen er konstant.
Dermed vil også råvarens netto verdi av marginalproduktet, dvs. den verdi som foretaket har av å produsere (selge) én enhet til av råvaren, være konstant.
- Samvirkeforetakets faste kostnader er virkelig faste og har ingen trappvis form (kvasifast) slik at de faste kostnader øker til et nytt nivå når produksjonen øker over en viss mengde.
Dersom samvirkeforetaket da opererer i henhold til NARP-prinsippet, vil det betale sine medlemmer en pris P som følger:
P = V – F/X
hvor P er pris på råvaren, V er foretakets netto verdi av marginalproduktet, F er foretakets faste kostnader og X er mengde av råvaren som kjøpes. Lar vi P så være en funksjon av X og lager et diagram vil denne ha en avtakende (konkav) form. Grunnen til dette er jo mer av råvaren som omsettes jo flere enheter vil de faste kostnadene kunne fordeles på.
Størdal (2004b) har utledet en modell bygget på NARP-prinsippet som sier når ikke- lineær prising (Helmbergers modell er altså bygget på lineær prising) vil være mer effisient. I modellen er det sett på problemer knyttet til bruk av lineær prising, dvs.
samme pris til alle medlemmer og uansett hvor stort volum som leveres. Problemet kan belyses ut fra Figur 2:
Figur 2 NARP prising
La oss anta at skogeierforeningen driver NARP-prising, dvs. gir så høy pris på tømmeret som mulig forutsatt av driften av skogeierforeningen går i null (den får dekket sine
”faste” kostnader). Skogeierne selv bestemmer når de skal hogge og denne beslutningen er prisavhengig. Tilbudskurven for tømmer fra skogeiere er derfor helt lik som vi finner ved annen produksjon – mer tømmer hogges dersom prisen blir høyere. For enkelhets skyld, og uten at en taper generalitet i forklaringen, er tilbudskurven i Figur 2 lineær.
Hvor høy pris kan da skogeierforeningen gi til sine medlemmer? Er prisen over NARP- kurven for et gitt kvantum vil skogeierforeningen gå i underskudd, er prisen under vil den gå i overskudd (og følgelig kunne betalt mer for tømmeret). Vi vet altså at prisen til medlemmene må ligge en plass langs NARP-kurven.
X´ X´´
V
P´´
P´
NARP
Tilbudskurve Enhetspris
X
Hva er det ideelle kvantum solgt for skogeierforeningen? I henhold til økonomisk teori vil dette være der verdien av marginalproduktet er lik marginalkostnaden.
Marginalkostnaden er lik tilbudskurven til medlemmene. Følgelig vil det optimale solgte kvantum for skogeierforeningen være i skjæringspunktet mellom tilbudskurven og NARP-kurven altså ved X´. For å fortsatt ligge på NARP-kurven er den maksimale (lineære) pris foreningen kan tilby sine medlemmer P´´. Problemet da er at medlemmene ikke vil hogge så mye som skogeierforeningen trenger fordi deres reservasjonspris ligger langs tilbudskurven. En slik pris gir ikke skogeierne den nytte de trenger for å hogge så mye – de vil velge å spare til senere.
Det maksimale løsning som en kan få ut fra en organisering av virksomheten som lineær tømmerpris vil være i skjæringspunktet mellom NARP-kurven og tilbudskurven, hvor prisen er P’ og avvirkningsvolum er X’. Da er skogeierne rimelig fornøyd og
skogeierforeningen går i null. Imidlertid vil dette ikke være de optimale løsningen for skogeierne samlet sett, fordi det finnes en løsning der det omsettes mer tømmer, hvor skogeierene samlet sett får bedre betalt, og hvor skogeierforeningen fortsatt går i null. Det finnes en måte å organisere tømmeromsetningen på som gjør at enkelte skogeiere får det bedre totalt sett uten at det går på bekostning av andre skogeiere. For selve utledningen av denne modellen henvises det til Størdal (2004b), men essensen er at man skal gi høyere pris til enkelte skogeiere etter bestemte kriterier. Da vil man kunne nå det effisiente volum X´´ uten at det fører til tap i skogeierforeningen.
Slik ikke-lineær prising vil være mulig å innføre jo:
- mer ulike skogeierne er – både i forhold til målsettinger og i forhold til driftskostnader;
- mer elastisk tilbudet er. Dvs. at skogeierene responderer relativt mye på prisendringer;
- lavere de faste kostnadene i skogeierforeningen er.
Hovedpoenget med denne analysen er at man må ta i betraktning av medlemmene i en skogeierforening er forskjellig med ulike preferanser og målsettinger, ulik skogtilstand og i varierende grad er engasjert i eiendommen. Dette ønsker vi å belyse empirisk gjennom en spørreundersøkelse i Mjøsen skogeierforenings område.